Pæra Noid er en flatcoated airbagterrier, med en uheldig fortid som lederhund for blinde. Det spesielle med airbagterrierne er at de har lett for å innbille seg at de er mennesker. Til de grader at de ofte blir tatt for å være det. (Dette har gjort airbagterrieren til en av verdens sjeldneste hunderase enda det finnes mange flere av dem enn man skulle tro).

Som om ikke dette skulle være nok, så lider rasen av svært dårlig kortidshukommelse og utvikler lett hofteleddsdysleksi.

(Hønespannet, som faktisk skulle vise seg å være en ganske god idé, er et resultat av en alvorlig lesefeil).

“Det finnes flere av dem enn man skulle tro…”

1. Mmm! Jeg tror jeg kaller det mat!

 ”Vamos! Høøønsehjeeeeeeerner!”, brølte airbagterrieren.

Hønene kaklet ivrig og la seg lydige i selen. Sleden startet med et rykk og Pæra Noid ble kastet i været og gikk på tryne i en snøfonn. Det var pinlig, og det var ikke første gangen det skjedde heller. Enda han ikke hadde kommet mer enn fjorten meter fra start.

Da han endelig fikk kavet seg ut av snøen, kunne han se at hønespannet nå hadde blitt til en liten prikk mot den arktiske horisonten.

Pæra lot være å grave snøen ut av ørene. Han orket ikke å høre på de vittige tilropene fra dem som hadde møtt fram for å se hardhausene gi seg i kast med elementene.

Hvordan har jeg havnet i denne situasjonen?, tenkte han.

Hønene kom kaklende tilbake etter et kvarter. Som om de på et eller annet sted i sine tåkete, ertestore, hjerner hadde fått en følelse av at de ikke ville få kveldsmat om de ikke hadde med seg Pæra.

Dette var altså det berømte Iditarodløpet. (Verdens tøffeste hundesledeløp heter Iditarodløpet og går fra Anchoridge i Alaska til gullgraverbyen Nome).

Han syntes han hadde hørt det før. ”Din fordømrade iditarod! Nå har vi stått på denne trafikkøya i tre timer! Vi skal gå når det er grønn mann!”

Men det kom aldri noen grønn mann. Han hadde faktisk aldri i hele sitt liv sett noen grønn mann. Eller grønn kvinne, for den saks skyld. Det nærmeste han hadde kommet var et grønt barn som hadde spist for mye softis og sukkerspinn på sirkus og som var redd for klovner.

Lederhøna så på ham. Først med det ene øyet, og så med det andre.

Høner har vært uheldige sånn. De har fått lagt øynene for mye ut på siden av hodet. Angivelig for å kunne se alt på en gang. Forrover og bakover og oppover og nedover. Poenget skulle liksom være at hvis de fikk øye på skyggen av noe som med litt hønefantasi muligens kunne se ut som en hønsehauk, så sendte øynene en beskjed til hjernen, og så sendte hjernen, hvis man kan kalle det det, en beskjed ned til beina som øyeblikkelig begynner å pile av gårde – i alle retninger på en gang.

Bøker var det jo ikke snakk om å lese, naturligvis. Det ble bare rot i hodene deres. Fordi de stakk nebbet inn mellom sidene og leste to sider på en gang.

Denne gangen skulle han huske å holde seg bedre fast.

”Mooovemaaaauut Høøøønsehjeeerner!” Hønene kastet seg forrover i selene.

”Vel, vel” hørte han seg selv si fra nede i snøfonna. ”Var det noe jeg glemte?”

Til slutt hadde han så smått fått en slags midlertidig forståelse for konseptet, og snart suste de bortover snøen mens latterbrølene langsomt tapte seg i den arktiske stillheten og forsvant.

 Dette var skøy! Himmelen var blå og snøen glitret og solbrillene var de kuleste han hadde hatt noen gang. Hønene var i toppform og kaklet mens de pilte bortover den snøkledde tundraen.

Lederhøna prøvde seg til og med på et ’kykeliky’. Men hun hørte med en gang at hun hørtes mer ut som en kvinnelig byråsjef, enn som en stolt hane. Hun så seg lett betuttet tilbake over skulderen og bestemte seg for å øve litt mer i enerom før hun forsøkte seg på nytt. 

Men hvor skulle de? Pæra klødde seg i skjegget. Gullgraverbyen Nome? Hva var det for noe? Og hvor var det? Han fant ut at det egentlig ikke var noe problem. Han kunne bare følge sporene etter de andre.

Hønene langet ut. De var i god form. Dette var jo lett! (Bare de ikke ble klukk, eller hva det heter, og la seg til for å ruge). Seieren var så godt som hans.

Etter et par timer stoppet han for å rote igjennom sleden. Han fant en masse utstyr som han ikke husket hva han skulle bruke til. En sekk med uspiselige små korn han regnet med var til hønene (Lurt tenkt) og noe ubestemmelig brunaktig klumpete greier som luktet godt.

”Mmmm. Godt! Jeg tror jeg vil kalle det mat”, tenkte han. ”Men det er kanskje best å ikke spise opp alt på en gang, i tilfelle jeg blir sulten flere ganger.”

Da solen gikk ned over det golde Alaska-landskapet stoppet han for natten. Det var litt pinlig at hønene måtte lære ham å sette opp teltet, men så var det jo tydeligvis hønene som hadde mest bruk for det.

Etter at de hadde spist gikk de inn i teltet og dro igjen glidelåsen etter seg med en mine han syntes han gjenkjente fra tidligere møter med kvinnekjønnet, og som fortalte ham at de nok helst ville være alene, og at ingen ville synes at det ville være det minste romantisk om han senere skulle forsøkt å snike seg inn under en varm vinge.

Pæra gikk et par runder rundt seg selv. Da ble det liksom et slags hull i snøen der det så deilig ut å legge seg. Det var ikke helt riktig, kjente han. ”Brrr!!”.

Månen kom opp og stjernene funklet som små knappenålshull på innsiden av en stor, sprekkeferdig frossen mørkeblå ballong. Han drev langsomt inn i søvnen mens hønene kaklet som et homeparty til langt på natt. Heldigvis forsto han ikke hva de snakket om.

Neste dag var det grått og kaldt. Han fant noen brune klumper i sleden som han bestemte seg for å kalle mat fordi det smakte godt. I motsetning til de brune klumpene som han fant i snøen og som definitivt ikke smakte noe godt og som han derfor bestemte seg for å kalle noe annet.

Etter at hønene hadde pakket ned teltet, og foretatt det nødvendige morgentoalett i det skarpe arktiske lyset, satte de i gang. (Det skarpe lyset er en stor fordel når man sminker seg, for da vet man at sminken er diskret når man trer inn i salongene i selskapslivet).

Av en eller annen grunn hadde han glemt forskjellige ting når det gjaldt kjøreteknikken. Men hønene som hadde oppdaget at de hadde et sterkt utviklet morsinstinkt, hadde vent seg til det, og kom nå alltid kaklende tilbake.

2. Veiviserne

Han ante ikke hvor lenge de hadde vært på vei. Sporene etter konkurrentene hadde liksom forsvunnet etter hvert. Som om noen hadde vært på ferde med et stort viskelær. Alt var liksom hvitt hvis det ikke var blått. Og alt var enten vått eller iskaldt.

Han hadde skrevet ned ’gullgraverbyen Nome’ på en lapp han hadde inni votten, slik at han ikke skulle glemme det, i tilfelle han måtte spørre etter veien.

En stund trodde han forbauset at han hadde kommet på sporet av et annet hønespann, men når det hønespannet han fulgte etter liksom hentet igjen sporene etter enda et hønespann og lederhøna liksom begynte å se veldig brydd ut og rød i toppen, skjønte han at han fulgte etter seg selv.

Etter å ha lett gjennom sleden, noe som tok sin tid fordi han fant noe som han bestemte seg for å kalle mat, fant han en dings som hadde visere som liksom fløt rundt i noe vått på innsiden av glasset. Han bestemte seg for at dette sikkert var det han lette etter, selv om han nå hadde glemt hva det skulle brukes til.

Akkurat da hørte han noen som nøs i det fjerne. Solbrillene var fulle av snø og da han tok dem av skjønte han at det ikke var kvelden likevel. To små prikker beveget seg i snilefart over isødet noen kilometer unna. Det vil si en prikk og en strek.

”Hypp skravlebøtter! Kanskje de vet veien til øh… eh… det stedet vi skal!”

Av en eller annen grunn forsøkte streken å gjemme seg bak prikken da han nærmet seg.

”Hallo!”, ropte han. ”Vet dere veien til ..eh..”

Han rotet rundt i votten en stund før han fant lappen.

”Vet dere veien til et sted som heter Gngrvlvbn Nmvme?”

Prikken viste seg å være en tykk fyr som så ut som han tenkte mye.

”Gngrvlvbn Nmyme?” svarte han og klødde seg i hodet.

”Eh nei. Vi er på vei til honningsentalens forskningsstasjon i Klondyke. Jeg skriver på en doktoravhandling om inuitt-bier”.

Streken viste seg å være en tynn fyr som så litt ut som en bekymret gris. Han stakk hodet fram fra bak prikken og så på Pæra.

”Er det ikke den Avskyelige Sjømannen?”

”Hvem?” sa Pæra.

”Åh, du må unnskylde min venn Nasser. Han kommer fra Irak og er litt skvetten og skuddredd. Jeg heter Ole. Ole Bruun for å være eksakt”. Han rakte fram labben. Pæra presenterte seg.

”Jeg er med i Idiotløpet, og har dårlig tid. Har dere sett noen hønespann komme forbi her?”

”Å, er du på vei til Nome?, sa Bruun. ”Jeg syntes du sa Gngrvlvbn Nmvme?”.

 ”Eh Ja. Noe sånt. Nome? Dere har ikke tilfeldigvis penn og papir på dere? Jeg trenger å skrive en ny lapp”.

”En sånn til å henge på kjøleskapet, mener du? En sånn gul en?”

”Kjøleskapet? Jeg tror ikke det.” sa Pæra og forsøkte å huske hva han hadde spurt om.

”Man trenger ikke kjøleskap her i Alaska, vel?” spurte den nervøse irakeren.

Et godt poeng”, sa Bruun

”Hva skal du da med en lapp til å henge på kjøleskapet?”.

Nasser så om mulig enda mer skeptisk ut enn han hadde gjort tidligere.

Pæra tenkte seg om.

 ”Det husker jeg ikke lenger. Jeg har dårlig korttidsminne.”

”Hæ?” sa Bruun og så ut som et spørsmålstegn.

”Korttidsminne? Hva er det?”

”Det er litt vanskelig å forklare men det er liksom sånn at alle har et korttidsminne og et langtidsminne. Korttidsminnet er liksom for å huske ting som man ikke trenger å huske noe særlig mer en et par timer. Hvis det skal huskes noe lenger, så må det fraktes over i langtidsminnet, men har det først forvillet seg inn der, så blir man aldri kvitt det igjen.”

”Huff så komplisert. Må man være veldig intelligent for å ha dårlig kortidsminne? lurte Ole Bruun.

”Jeg tror ikke det”, sa Pæra. ”Ekorn for eksempel har noe av det samme problemet og de virker ikke veldig intelligente”.

-”Å ja?” sa Nasser og så mistenksomt rundt seg. ”Er det ekorn her også. Jeg trodde det var mest ulv og bjørn, og sånn. Hva er det ekorn spiser?”

”Nøtter”, sa Pæra. ”Og de samler på dem. I bortgjemte lager for at de skal ha noe å spise når vinteren kommer”.

”Så lurt!” sa Ole Bruun.

”Ja, men det er bare det at de aldri husker hvor de har gjemt dem. Nøttene altså”.

”Det var ikke fullt så lurt”, sa Bruun. ”Hvordan går det om vinteren da?”

”Vel, ekorn leter etter nøttelager på typiske ekorngjemmesteder. På den måten finner de nøttelager hele vinteren som de ikke husker at de har gjemt”.

De sto og tenkte på ekorn en stund. Solen begynte å nærme seg horisonten.

”Nå husker jeg noe”, sa Ole Bruun. ”Ser du de fjellene der borte? Jeg tror det står et skilt der som peker ut veien mot Nome. Vi gikk i ring rundt der borte i forrige uke. Har du med deg kompass?”

”Du mener et sånt apparat som peker nordover, eller noe sånt?”

”Nettopp”, sa Bruun. ”Da trenger du nemlig ikke gå rundt i ring”.

”Takk”, sa Pæra, og begynte å gi signal til hønene om å kaste ham av i en snøfonn i nærheten.

”Pass deg for den Avskyelige Sjømannen”, sa Nasser og vinket.

3. Den Avskyelige Sjømannen

”Jeg lurer på om jeg vinner”, tenkte Pæra Noid da han nærmet seg fjellene. Det var kaldt om nettene, selv til Alaska å være, og hønene lagde et lurveleven uten like når han forsøkte å komme seg inn til dem. Som om de trodde han hadde andre hensikter enn å unngå å fryse understellet av seg.

Det var nesten slutt på det han kalte mat også. Og magen hans rumlet som et tordenvær som ikke kunne finne veien ut av et bøttekott.

Det hadde tatt ham lang tid å komme til fjellene. Det var som om de sprang bort fra ham, enda han ikke kunne se at de hadde ben. Nå når han var mye nærmere tenkte han at de kanskje hadde sånne små hjul som folk har under Tv-apparatene sine.

Han slo leir ved foten av fjellet, ved det skiltet han hadde hørt snakk om. ’Snarvei for smartinger på vei til Nome’, sto det.

Det passet jo utmerket. Han lurte på om han skulle ofre en av hønene til kveldsmat men kom raskt på bedre tanker. Det var for vaskelig å få gjort det uten at de andre kaklehuene oppdaget det. Dessuten er trekkhøner veldig seige.

Han nøyde seg med noen brune klumper han hadde funnet i snøen ved den forrige leirplassen og et stort glass snø. Vinden ulte i fjellpassene da han krøllet seg sammen i en av disse gropene i snøen som ser så behagelige ut.

Han hadde funnet noe i sleden han mente å huske kunne brukes til å sove i, men han hadde ikke klart å tenke ut hvordan i all verden han skulle komme seg inn i den. Den virket alt for liten. Dessuten var den helt full av en slags blå foret stoff-pølse som tok all plassen.

Vel, vel, tenkte han. Men nå er jeg vel snart i mål. Lurer på om det er noen andre idiotkjørere som har valgt snarveien før meg. Jeg ser ingen spor.

Den natten syntes han tydelig at han kunne høre noen eller noe som jamret oppe i lia. Det hørtes ut som ”Vil du værra med hjem å se på tatoveringene mine, snuppa, eller skal vi ta en tur på postkafeen?” men det var mulig at han tok feil, og at det bare var vinden.

Neste dag satte de i vei inn mellom fjellene. Fjellene hadde tydeligvis rullet rundt i løpet av natten, men det gjorde ikke så mye ettersom han ikke husket hvordan de hadde stått i utgangspunktet.

Det var slutt på det han kalte mat og han fikk vann i munnen av å se på hønene.

Akkurat da brøt en fæl mann ut av en snøskavl rett foran ham.

”Å nei. Tenkte han. Det er den Avskyelige Sjømannen”

”Ho-ho ho-ho! Jeg lukter høneblod” brølte mannen og kom mot ham med en diger huggert i den ene hånden og en muskedunder i den andre.

”Og hva er du for et nistøgt skjeggetryne? Hæ? Hæ?” brølte sjømannen.

Han skulle bare ha sett seg selv, tenkte Pæra og gjorde en ulovelig u-sving. Men det var for sent. Hønene kaklet og skjente i alle retninger da den Avskyelige Sjømannen kastet seg over dem.

”La hønene mine i fred din avdanka, utflagga sjøulk-tulling!” ropte han. Den Avskyelige Sjømannen bråstoppet og stirret forundret på Pæra.

”Snakker du norsk? Er du ikke fra Filipinene. Eller fra Korea?” Sjømannen så plutselig mistenksom ut? ”Skylder jeg deg penger eller? Var det du som spanderte den gangen i Frisco?”

”Jeg husker ikke”, sa Pæra. ”Det er ikke umulig”.

Sjømannen så ut som om han plutselig var blitt litt sjenert nå når plutselig en gammel venn fra de syv hav hadde kommet på besøk, og hadde tatt ham på fersken i å oppføre seg som en nordmann i utlandet.

”Hva gjør du her?”, spurte Pæra.

”Jeg vet ikke. Jeg mønstra av en båt, og da jeg våkna bodde jeg i en snøhule her sammen med ei forfylla isbjørnbinne med utlagt tarm. Men det er ikke noe det. En gang våkna jeg på søppelfyllinga i Rotterdam sammen med et pinnsvin jeg åpenbart hadde forsøkt å tilfredsstille hele natten, selv om det naturligvis er umulig. Trenger du alle de hønene, egentlig? Vil du være god buss og dele med meg?”

”Buss?” spurte Pæra, men fikk ikke noe svar.

Den kvelden kom det ikke et pip fra høneteltet. Alle satt dørgende stille og hørte på boblingen fra gryta til den Avskyelige Sjømannen. Jeg håper det er han som får skylden, tenkte Pæra og snuste i seg duften

”Så hvorfor er du med i dette iddiotløpet, sa du?” sa sjømannen.

”Jeg husker ikke helt”, svarte Pæra og tenkte seg om.

”Bare innrøm det”, sa sjømannen. ”Du driver og beviser at du er mann. Overskrider frykten. Oppfyller ditt eget potensiale og alt det der. Sånn at du kan dra hjem og skrive bok og fly rundt å tjene masse penger på å holde foredrag for frisører og avisbud.”

Pæra lyste opp. ”Vet du hva? Det tror jeg du har helt rett i. Jepp, jepp, jepp! Jeg driver og beviser at jeg er mann. Eller mer enn bare en vanlig mann, egentlig. At jeg er noe mer liksom. Større enn livet, liksom. Kan jeg tjene penger på det altså?”

”Ja, jøss, vet du ikke det?” sa sjømannen.

”Takk skal du ha", sa Pæra. "Dette hadde jeg helt glemt. Jeg gleder meg til jeg kommer hjem sånn at jeg kan skrive den boka. Kanskje jeg burde gi den ut rundt juletider, eller noe sånt? Og så kan jeg dra på foredragsturne på nyåret?”.

”Det er et veldig godt tidspunkt sett fra et forleggerståsted, sa sjømannen”.

Det tok lang tid å koke maten, og å spise den tok flere dager.

”Skulle tro den var laget av strikk, sa sjømannen. Vi skulle ha hatt noe øl å skylle den ned med”.

Det var det han sa, men det hørtes mer ut som ”Schulle gumlegumle thru dnva laga schtrick. Wii schulle hahattnoøl ååå schylle gumlegumle deneme”.

”Hva?” spurte Pæra.

Sjømannen glodde olmt på ham og tygde videre.

Da de endelig var ferdig med maten hadde hønene så smått glemt at de en gang hadde vært en høne mer, og var oppsatt på å reise videre. (Før de ble enda en høne mindre å glemme, for å si det sånn).

Pæra spente dem for sleden og så seg ut en snøfonn som så spesielt myk ut for avreisen. Den Avskyelige Sjømannen gråt en skvett og ga ham en flaske hjemmebrent. Pæra hadde lært seg litt sjømannsspråk mens de satt og gomlet, og forsikret ham om at de sikkert kom til å treffes på Humbugs røde lanterne før seilskutenes tid var forbi.

Snart var sjømannen bare et blekt minne der ute i Alaskas ødemark.

4. Gnomen i Nome

Med hui og hast raste hønespannet over snøviddene.
Han kunne høre hornmusikken på flere mils avstand.

Ingen liker egentlig hornmusikk så godt, men her sørget den for at det som fantes av farlige Grizlybjørner, svartbjørner, ulver og reinsdyr med dårlig humør, svømte over Beringstredet til Sibir så lenge løpet varte.

Dette var den store spurten, men han var godt forberedt. Med en halv høne i magen og tolv foran sleden kunne det jo ikke gå galt.

Sleden hans skjøt ut fra fjellene, og han så at konkurrentene var hakk i hel. De hadde naturligvis lest feil på invitasjonen og hadde spent hunder foran sledene sine. Sikkert dysleksi, tenkte han.

 ”Vaaamoooos høøønsehjeeeeeerner! bjeffet han ut i den krystallklare luften. Stå på for konge og fedreland. I kjøleskapet hjemme er det øl!”

Det ble et res uten like. Den argeste konkurrenten – en foredragsholder fra Bærum dukket liksom opp fra ingensteder og dro innpå for hver meter. Det var det verste spurtoppgjøret i løpets historie og tilskuerne i gullgraverbyen var i ekstase. (De så spurten på storskjerm i målområdet.)

Pæra Noid svingte en rovfuglsilhuett over hønene sine og brølte: ”Gå i kjeller’n damer. La oss vise at norsk fjærfe er det beste i verden!”

Hønene tok så hard i at de ikke klarte å holde på eggene sine. Hver eneste høne må ha lagt minst en kartong med egg i løypa. De sprutet ut av egglederne deres som antitanksskyts.

Lederhunden til foredragsholderen fra Bærum halset opp i ryggen på Pæra og begynte å snuse ham i skrittet.

”Er du helt tullerusk?” brølte foredragsholderen. ”Det blir ikke foredragsturné eller bok til jul på denne måten!”

Gullgraverne jublet og skjøt salutt når pæra og hønene kastet seg over målstreken. Foredragsholderen fra Bærum kom på andreplass. Med ansiktet fullt av egg.

Han strente (Det er en litt rar måte å gå på som engelskmennene utviklet den gangen de fremdeles hadde et imperium å snakke om) bort til dommerne.

Foredragsholderen fra Bærum la inn protest.

"Foredragsholderen fra Bærum…"

Pæra Noid var den første i verdenshistorien som vant verdens hardeste hundekjøringsløp med et hønespann og ble disket.

For å ha lagd egedosis i løypa og for å ha brukt ureglementert rumpelukt for å lure motstanderne.

Så mens foredragsholderen feiret seieren satt Pæra Noid slukøret i en mørk bakgate i gullgraverbyen Nome og slikket sine sår.

”Dette er dønn urettferdig skyndte han å si til seg selv, sånn at han ikke skulle glemme å si det før han hadde glemt hele greia.

”Det er bare et spill” hørte han en stemme som sa. ”Det viktigste er ikke om man vinner eller taper, men om det er noe godt til middag”.

”Hvem sa det?” sa Pæra og så mistenksomt rundt seg.

”Jeg er Gnomen i Nome og bor i denne tønna”.

”Hvilken tønne?”

”Den du sitter på”

Pæra kikket inn i tønna og oppdaget en gnom med hvitt bustete hår og et vilt uttrykk i øynene. Gnomen krøp ut og strakk seg mens han rettet på revolverbeltet.

”Hunder og filosofer er de som gjør mest nytte, men får dårligst betalt”, sa han og smilte til Pæra. ”Jeg heter forøvrig Diogenes. Hva er det du henger med snuten for?”

”Ååh!” sa Pæra. ”Jeg har reist langt og lenger enn langt. Helt fra Anchoridge til Nome. Jeg har utholdt frost og slit og sult. Bare for å bevise at jeg er en mann. Men nå blir det ikke noen bøker under de tusen juletrær, eller noen foredrag for næringslivet”.

Gnomen så ut til å tenke på det.

Han krøp inn igjen i tønna og kom ut med et speil.

”Det ser ut til, min kjære venn, at du er en Airbag terrier”.

Pæra så seg i speilet.

”Hæ?” sa Pæra. ”Er jeg en hund?”

Gnomen krøp inn igjen i tønna med speilet og kom ut igjen med en pose hundekjeks.

”Det er klart du er en hund!”

”Har du hørt på maken”, sa Pæra. ”Da er det jo ikke grenser for hva jeg ikke trenger å tenke på lenger”.

”Eh.. trenger du en hund du kanskje?” spurte Pæra forsiktig.

Gnomen smilte. ”Tja. Trenger du en filosof?”

”Hva er en filosof?” ville Pæra vite.

”Det er det ingen som husker lenger”, sa Diogenes

”Høres bra ut”, sa Pæra og trakk fram flaska med hjembrent fra pelsen. Den som han hadde fått av den avskyelige sjømannen.

”Ah!” sa Diogenes. ”What I like to drink most is wine that belongs to others!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende