Eskimoene, eller inuittene som de kaller seg, trivdes ikke med den moderne verden. Arnaaluk var en av dem som søkte seg tilbake til tiden før misjonærene kom og lurte folket inn i kunstige småsamfunn. Hun og hennes familie hadde flyttet ut og levde igjen på den tradisjonelle grønlandske måten med jakt og fiske. Det eneste de hadde beholdt var sine utdannelser og kommunikasjonen med omverdenen via satellitt. Hennes bror var utdannet animatør og jobbet for Disney-konsernet. Hun selv designet web-sider. Siden de ikke hadde andre utgifter enn utgiftene til kommunikasjonen, hadde de med tiden blitt ganske velstående.
Husene de bodde i var konstruert på basis av den gamle igloen, men glass og syntetiske stoffer hadde erstattet isen. Isteden hadde de fått bygget elegante domer av lys med moderne sanitær-anlegg (Kloakken ble frysetørret). Arkitekten, hennes far, hadde vunnet internasjonale priser. De hadde eksportert teknologien til flere av de andre landene hvor den nye istiden herjet.
Utenfor husene lå isen og snøen som den alltid hadde gjort.
Arnaaluk ventet ved selens pustehull ute i pakkisen. Hun var litt urolig, for i dag var det flere som var på jakt. En diger isbjørnhann sirklet henne på avstand. Hun lurte på om den sanset at hun var høygravid. Hun kunne føle barnet, og som alle førstegangsfødende mødre til alle tider, følte hun at dette barnet var spesielt. At det hadde en spesiell skjebne. Hun var full av håp og kalte ham i all hemmelighet for Siddharta, etter den indiske prinsen.
Hun hadde stått opp før det ble lyst og gjort seg klar til jakten. Det var et rituale for henne å kle på seg, og hun takket sine forfedre og sine guder for tradisjonene som var gitt dem fra fortiden. Fra tiden før danskene kom. Selskinnsklærne gjorde det mulig å være hundre prosent varm og komfortabel, uansett vær. Bare det å ta dem på seg fikk de moderne spenningene hun pådro seg foran skjermen til å forsvinne. Hun listet seg ut i stjernelyset for alle lå fremdeles og sov.
Arnaaluk var framme ved pustehullet lenge før det lysnet. Da hun merket bjørnen begynte hun å tenke på skjemaet hun hadde fylt ut. Et skjema som ble presentert for alle gravide inuitter dette året. Et skjema der man undertegnet på at om mor omkom, og barnet overlevde, så kunne det adopteres av romforskning-programmet, om barnet møtte de nødvendige krav. Hennes far hadde mer enn nok etterkommere, og siden barnet var så spesielt syntes hun at det var en god tanke at om hun selv skulle dø, så skulle barnet få legge ut på en reise mot den siste bredd. Og om sjamanene hadde rett om melkeveien, så sto hun kanskje klar til å motta sin sønn når han ankom på den andre siden av universet.
Harpunen trengte inn i selens strupehode, idet den stakk snuten opp i pustehullet. Det tok lang tid for den å dø, men den var sjanseløs. Allikevel medførte spenningen rundt drepingen at hun hadde glemt bjørnen. Hun kom ikke på den før den hadde gitt henne et voldsomt slag som knakk ryggen hennes. Hun ble brakt med helikopter til sykehuset i Nook, men livet hennes sto ikke til å redde.
Dette var rock bottom. Lenger ned i mørket går det ikke an å komme. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært bevisstløs, eller hvorfor han fortsatt var i live. Alkohol hadde vært forbudt i flere generasjoner, men det var fremdeles mulig å få tak i i Ghostworld. Det som overrasket ham mest var ikke at han befant seg på bunnen, men at det i det hele tatt fantes en bunn. Det ga ham et slags perverst håp. Depresjonen var ikke bunnløs. Det betydde at han kunne reise seg opp og stå på sine egne ben på bunnen av helvete. Selv om alt seilet rundt for ham og gjorde ham kvalmere enn han kunne huske å ha vært noen gang før. Alkohol var i sannhet et motbydelig rusmiddel. Utrolig å tenke på at det en gang i tiden var så populært at nesten ingen andre stoffer var i vanlig bruk. Beina kjentes ut som våt spagetti og han brakk seg hjelpeløst over noe som skulle vise seg å være en haug med døde tiggere. Han sjanglet stygt, men klarte å vakle inn døren til den ”speak easy” hvor han hadde tilbrakt de siste dagene. Eller det var det han trodde han kanskje hadde gjort. Den illegale baren var i hvert fall velkjent for ham. Det var et mirakel at han hadde mistet bevisstheten så nærme et sted hvor han kunne reparere. Og det var et enda større mirakel at han fremdeles hadde betalingsenheter i lommen. Han skalv ukontrollert på hendene. Han fikk låne et slips. Bandt den ene enden rundt håndleddet som hold glasset, la slipset over nakken, og begynte å fire hånden og glasset opp mot munnen.
Bartenderen betraktet fremgangsmåten med kjølig interesse. Han hadde sett manøveren før. Å få i seg den første drinken om morgenen var ofte stor kunst.
”Er du OK?” spurte han etter en stund. ”En til?”
Siddharta kjente etter lenge.
”Ja, takk. En dobbel. Og en porsjon av den ubestemmelige vellingen din som du kaller fish & chips”.
Den neste gangen han kom til seg selv, var han ikke så heldig. Han åpnet øynene og så rett inn i ansiktet til en kapalika. Kapalikaene er munker med tiggerboller laget av braminskaller som holder til på kirkegårder. De er fryktløse shivaitter som kommer nærmere gud for hvert nye tabu de bryter. Helt til det ikke er flere igjen å bryte. Det var mange kapalikaer i Ghostworld. Kirkegården her var massegraver man aldri rakk å lukke, og derfor en av den kjente verdens beste kirkegårder. I hvert fall i kapalikaenes øyne.
”Har du en drink?” klarte Siddharta å få støtt ut av seg mellom krampeanfallene.
Kapalikaen forsvant og kom tilbake med en flaske med noe grumsete og illeluktende som smakte som en blanding av sur røyklukt og råtne rosiner. Han håpet det inneholdt alkohol. Han måtte bruke all sin viljekraft, eller det lille som var igjen av den, for ikke å kaste opp den stinkende drikken. Gud vet hvor de hadde funnet den, eller hva de hadde laget den av.
Fyllesyken gled langsomt av ham, etter hvert som drikken begynte å virke. Det var garantert at det ikke bare var alkohol i den. Det var noe annet. Noe som påkalte alle helvetes demoner (som jo som kjent er legio). En etter en troppet de opp mellom haugene av råtnende fattiglemmer for å gjøre krav på den udødelige sjelen hans. Kapalikaene satt rundt ham på kirkegården og koste seg som om de satt på orkesterplass på en premiere av Faust hvor Goethe hadde skrevet inn ekstrascener til glede for nettopp dem.
Han begynte å skrike, men ingen i Ghostworld legger lenger merke til mennesker som skriker i den ytterste nød. Det er dagligdags, og man venner seg til det, på samme måte som bilalarmer i gamle dager ble en vanesak.
”Du kan jo alltids meditere på et lik til det åpner opp munnen og stikker ut tunga, men jeg antar at du er ute etter en enda kvikkere fiks?”
Hva enn drikken hadde gjort med ham, så var virkningen borte nå, og alkoholabstinenssymptomene var av en eller annen grunn også vekk. Men han følte seg svak. Svakere enn noen gang før i sitt liv.
”Meditere på et lik?” klarte han å hviske fram ”Hva mener du?”
”Når liket stikker ut tunga, bøyer du deg fram og biter tak. Liket begynner å sprelle, og du kan ri på det. Rett inn i opplystheten”.
”Jeg trodde det der var en urban myte, og ikke foregikk i virkeligheten”, sa han og satte seg møysommelig opp.
Kapalikaen smilte.
”Ah! En fyllik som kjenner dharma! Det må jeg si. Så hvem er så du for en? Nei vent, ikke si noe”. Kapalikaen fant fram en plastpose full av mer eller mindre blodige fingerknokler som han kastet på bakken mellom dem.
”Hmm. På kjærlighetsfronten er det ikke mye å si. Bortsett fra et totalt fravær av shakti. Det ser ut som om økonomi og karriere er bedre betont, men at du kanskje er mellom jobber i øyeblikket?”
”Trenger man å være spåmann for å gjette på at det er situasjonen?”. Siddharta kjente hvordan den skjelettmagre sadduen begynte å ergre ham.
”Vel, jeg er ikke så god til dette enda. Det er mest en hobby. Men jeg kan også si at du venter barn, og at barnet vil ta deg med på en lang reise”.
”Ser jeg gravid ut for deg?”
”Tja, nei. Jeg sa jo at jeg ikke er så god til dette.”
Han begynte å pakke vekk knoklene.
”Men folk kommer jo hit for å få høre noen visdomsord, og de kommer ikke hit før de er temmelig desperate. Du vet, ingen går jo til tannlegen før de er absolutt nødt. Så som regel spiller det ikke noen rolle hva man sier til dem.”
”Hva heter du for noe?”
”Du kan kalle meg broder Gustav. Skal jeg spille for deg?” Han dro fram et underlig gebrekkelig strykeinstrument det så ut som om han hadde laget selv.
Siddharta krøp nærmere likbålet de satt ved, for å varme seg. Det luktet bacon men han brydde seg ikke om det. Sangen broder Gustav spilte minnet ham om hangar 595 og ungdommen. Den radmagre lille saddhuen smilte til ham gjennom langt pistrete hår. Små ødelagte tenner lyste rødt av betelnøtter.
Siddharta hadde ingen steder å gå. Evighetens meningsløshet hadde innhentet ham. Men nå klarte han i det minste å utholde den. Var det det som var belønningen for å ha drept en opplyst mester? Peace of mind på den absolutte bunnen av den menneskelige rangstige?
I Ghostworld sto tiden stille. De tidligere amerikanerne forsøkte fortvilet å opprettholde sin etniske kultur, selv om den var fordømt som uforenlig med evolusjonen av det internasjonale råd, og av FN. Folk spiste fremdeles hamburgere men spurte ikke lenger hva de var laget av. Av mangel på håndvåpen, gikk mange rundt med replikaer av tre, fordi de følte seg nakne og uamerikanske uten. Våpen var en del av nasjonaldrakten man bar ved høytidelige anledninger. Den karakteristiske look out for number 1 buttonen man av tradisjonelle grunner fremdeles bar på drakten, beskrev hele det amerikanske problem for utenforstående, men for amerikanerne selv var slagordet fremdeles deres etniske credo og store stolthet.
Han hadde alltid foraktet dem, men nå ga de ham en følelse av nesten opphøyet verdighet sammenliknet med virkeligheten ved massegravene.
Han hadde begynt å ta pauser i likmeditasjonen for å gå turer i nærheten. Han nøt å være fullstendig uaktuell som offer for andre enn kanibalene. Klærne var i laser og inngrodd med sot og aske fra likbålene. Han hadde til og med fått seg en tiggerbolle. Den var laget av skallen til en gammel såpeoperastjerne og ikke en braminer, men han syntes den var symbolsk passende.
En dag da han kom inn i en av de rottebefengte smalgangene han pleide å benytte seg av fordi de som regel var stille og folketomme, kjente han lukten av fersk blod. Luktesansen hadde blitt akutt gjennom den endeløse omgangen med pranayama broder Gustav tvang ham til å gjennomføre hver dag før soloppgang. Under en presenning innerst i smuget var livets mirakel nok en gang i ferd med å manifestere seg. Noe som kunne se ut som en kvinnekropp, og åpenbart var det, var i tunge veer. Kjønnet hennes kastet opp blod over forrevne kjønnslepper. Hvordan hun hadde kunnet bli gravid var en komplett gåte. Selv kapalikaene hadde ikke kommet så langt at de ville kunne oppnådd ereksjon sammen med dette groteske vrengebildet av kvinnelig skjønnhet. Hun var født uten armer og ansiktet var ett stort sammenhengende hareskår hvor tvillinger vokste som mormor og de åtte ungene i skogen. De asymmetriske brystene hang slapt nedover en brystkasse som var hul og som så ut som om den hadde blitt knust utallige ganger av misfornøyde kunder. Beina var korte og fulle av væskende sår og digre åreknuter.
Han bøyde seg ned. Intet menneskelig var ham lenger fremmed. Hun var ikke lenger ved bevissthet men han kunne se hodet til ungen. Han så seg rundt og oppdaget noen gammeldagse rustne tønnebånd. Han tvang flere av dem inn i fødselskanalen hennes på siden av det lille hodet og jekket det utover til det liksom slapp taket med et surklende plopp, og skled ut i armene hans. Han pakket det inn i noen filler, la det i armene sine og begynte å gå. Kvinnen var død lenge før hun kunne ha registrert at hun var mor.
Da det lille ansiktet kom til syne og trakk pusten for første gang syntes han et øyeblikk at det spurte ham om noe.
Ord som bare dukket opp i hodet hans og som liknet på ”Hvor er den blå ballen og lever katten enda?” Men det var borte igjen før han egentlig helt hadde registrert det.
Han hadde bestemt seg for å kalle barnet Vorden…