”Idéen om Satan sto og ventet på dem på bryggen da de første kristne ankom Roma”, sier religionsforsker. ”De hadde ingen sjanse til å beskytte seg mot trykket fra dem som opplevde at det onde var en kraft å regne med, og at ondskapen var minst like sterk som det gode”.
"Hmm.. Håper jeg husket å slå korsets tegn over den agurken….."
Den romerske spirituelle scenen var i de første århundrene av den kristne æra, som nå heldigvis, i all hovedsak er over, sterkt påvirket av persiske såkalte vismenn, eller magis, som holdt zarathustraworkshops og kurs i gnostisk selvutvikling for et stadig økende publikum.
Mange av disse vismennene var naturligvis, da som nå, sjarlataner som bare var ute etter penger og sex i et land der ingen kjente dem og der de kunne skjule seg bak magiske kunstnernavn. På grunn av disse mindre oppriktige magienes ”visdomsord’, og den manglende romerske evnen til å forstå metaforer, kom det til å forplante seg en meningsløs og beinhard dualisme i det ledende sjikt av den romerske alternativbevegelsen.
"Guruer som utnytter godtroende fjols er ingen nyhet……"
Den antikke new age bølgen som herjet det dekadente romerske samfunn ved kristendommens fødsel, i et imperium som var i ferd med å ete seg selv opp innenfra, var etter all sannsynlighet en populistisk protest mot den gamle flergudskulten som hadde blitt en fornærmelse mot intellektet. Behovet for noe enkelt, rettskåret og håndgripelig var skrikende i en tid som var preget av dystre dommedagsfølelser.
"Fri oss fra nyansenes helvete, herre…."
Den hysteriske svart/hvitt tenkningen som spredte seg som ild i tørt gress, traff den unge kirken med full kraft og brant seg til slutt inn i selve sjelen til den unge verdensreligionen som til tross for en utpreget antiestablishmentlære, og en stor vekt på nestekjærlighet, hadde slått seg opp som maktfaktor i ruinene av imperiet og hadde overtatt det romerske byråkratiet. Det samme byråkratiet som vi sliter med fremdeles, i dag, nesten to tusen år senere.
Nonne besatt av agurk.
Når vi kommer så langt som til middelalderen”, sier religionsforskeren, ”hadde dualismen i den tidligere fredselskende religionen gått så langt at det nå var ytterst viktig å huske å aldri glemme å beskytte seg mot djevelen i enhver situasjon hvor man kom i kontakt med den onde kvinnelige naturen.
Historien vil ha det til at en nonne som glemte å gjøre korsets tegn over en agurk hun plukket og tok en bit av i klosterhagen, øyeblikkelig ble besatt av Satan”.
"Og fri oss fra munkene i naboklosteret……………….."
"Det er bare én ting som er verre enn kristen moral, og det er kristen moral uten kristendom".
Astralposten: Ser du liknende tegn og trekk i dagens samfunn?
”Hadde jeg trodd at den slags forskrudd dualisme i monoteistiske fåreklær var på vei tilbake, hadde jeg tatt livet av meg selv og mine barn for lenge siden".
"Jeg bare kødder naturligvis", sier religionsforskeren.
"Nei, gudskjelov. Men du vet, vi har glemt hvem det er som sier at vi bør ha skyldfølelse, vi bare føler den.
Og vi tror at noe lite hyggelig før eller siden kommer og tar oss, om vi ikke er snille og greie, men vi har glemt helt hvem eller hva det er som kommer. Det spørs om man egentlig kan si at dette er noe framskritt"
Hvem skal horene be til?
"Før hadde til og med tyver og horer sine egne guder, og dermed også sine egne myter og sine egne rollemodeller”.
Forståsegpåere Astralposten har vært i kontakt med, tror først og fremst vi må tilbake til polyteismen for å løse problemene våre.
”Vi trenger ikke bare en polyteistisk religion og en polyteistisk psykologi. Vi trenger en polyteistisk kultur”, sier en ekspert på rollespill.
"Vi trenger mange flere myter og mange flere guder, om vi skal møte det store mangfoldet og den intense identitetsforvirringen vi ser i dagens samfunn!"
Note.
Ved Statens opplysningskontoret for rare sekter og underlige religiøse praksiser (Sorsurp), er man helt enig med rollespillerne, og sier at:
"Husk, under flerguderiet er ikke det ondes problem noe problem i det hele tatt!"
("Det ondes problem" har i løpet av de siste to tusen år tatt knekken på flere teologiske karrierer enn noen annen diskusjon, og har i den forsøksvis monoteistiske kristne kirken, blitt stående som noe av et uløselig paradoks; "Hvordan kan det være så mye ondt i verden når gud liksom skal være god?".)
