Av Trym
Under de tindrende stjernene lå den eldgamle, vidstrakte Mareskogen full av farer og dype, dunkle skygger. I den svarte natten smatt en ensom skikkelse raskt av sted. Den pilte frem til utkanten av den ville skogen, og stanset ikke før den kom til en bratt skrent, hvor den kalde luften som steg opp fra den usynlige elva nedenfor, blandet seg med vannets langsomme musikk. Her rant Mara, elva som fløt nær den vestlige grensen av den store, sammenfiltrede skogen, og det glitret kort i to ravgule øyne idet et stolt hode løftet seg for å bedømme avstanden. Det var en onirodverg. Onirodvergene levde dypt inne i skogen der ingen turte gå inn. De var aldri sett utenfor skogene. Før nå. Dvergen mumlet noen ord og hoppet over den
En time senere, i en by ikke langt fra Mareskogen våknet Apos av samlingsklokkene. Han var kort med lysebrunt hår og lange smale ører. Han var veldig nysgjerrig på hvorfor det var samling nå før solen hadde stått opp, men det var ikke tid til og stå og lure så han kledde på seg og gikk ut. Ute på gaten var det kaldt, og det var nesten ingen fakler i gaten så det var veldig mørkt. Det var merkelig, ingen går mot det vanlige møtestedet, tenkte Apos, men mot det store hvite slottet. Der hadde han bare vært to ganger før, første gangen var ved kroningen til den nåværende kongen, andre gangen fikk han utdelt et sted og bo siden han hadde flyttet ut fra huset rett utenfor Mareskogen.
Endelig var han fremme ved det storslagne slottet med sine tre etasjer og de store, runde vinduene. Midt på plassen foran det store slottet sto en stor, høy treplattform. Oppå den sto kongen.
Da alle var samlet foran treplattformen, begynte kongen og snakke. ”I natt er det sett en onirodverg i utkanten av Mareskogen.” Det kom opphisset mumling fra flokken, men kongen hevet hånden og det ble stille. Kongen fortsatte: ”Det kan bety at den rolige og fredelige tiden er forbi, men før vi kan si det sikkert må vi sende noen inn i Mareskogen for å se om det er noe som rører på seg der inne. Vi må sende noen som har vært der før! Den eneste som har vært der inne og kommet ut er Apos. Vil du gjøre det for byen?”
”Ja, det vil jeg, men jeg må ha med noen.” sa Apos.
”Det skal du få. Hvem vil du ha med?”
”Hvis De tillater det, Anuin og Oriun”
”Det er greit, de stiller hos deg i morgen før solen står opp.”
Neste dag dro Apos, Anuin og Oriun ut av byen for å dra til Mareskogen. De hadde bare med seg mat, ildtøy, våpen og et par tepper. De gikk der med voksende frykt uten å vite hva de hadde i vente. De kom frem til Mareskogen uten problemer, men da de kom under de første greinene følte de det som om noen så dem. Så dem og hatet dem. Litt lenger inn i skogen var det som om trærne sto i veien for dem og stoppet dem. Mer enn en gang måtte de snu og gå en annen vei eller klatre over store røtter.
Den natten sov de på omgang fordi alle var redde for hva som kunne skje hvis alle sov samtidig. Neste dag gikk uten at de fant noe uvanlig, men den tredje dagen fant de spor av noe som gikk på to ben. Det kunne være en Onirodverg? Etter at de hadde fulgt sporene en stund kom de til et sted der skogen ble mye tettere og lyset ble mye svakere og de syntes de kunne høre lyder. Lyder som ikke bare var ukjente, men også skremmende. Det raslet og klikket som om noen sto og kakket på et gammelt, råttent tre.
”Jeg vil ikke inn dit!” sa Oriun. ”Det ser jo ut som det er svart natt der inne.”
”Det er dit vi må, ” svarte Anuin.
”Vi burde gå dit inn før solen går ned, og det blir helt mørkt, ” bemerket Apos.
”Kan vi ikke bare prøve og finne et annet spor?” tagg Oriun.
”Nei, vi må inn dit!”, sa Anuin.
”Enten vi vil eller ikke, sa Apos.
”Ok, hvis vi må, så må vi.”
De begynte og traske innover i den mørke skogen, men det var ingen av dem som merket at en mørk skygge fulgte etter dem.
Etter at de hadde fulgt sporet lenger inn, så de at det sporet de fulgte sluttet seg til andre spor av samme art.
”Jeg tror vi begynner og nærme oss det vi leter etter,” sa Anuin
”Ja, det ser som om det er et slags møtested lenger fremme, ” svarte Apos.
”Men hvorfor har de et møte?” sa Oriun.
”Jeg tror at de samler en hær, ” svarte Apos
”Da er altså oppgaven vår og finne ut hvorfor de samler en hær.” sa Anuin. ”Og komme oss tilbake til byen og rapportere.”
”Ja, men først tror jeg vi trenger litt mat og drikke og fremfor alt litt søvn,” avsluttet Apos.
Den natten var det Apos som tok den første vakten. Han hatet å sitte vakt fordi han alltid ble så trøtt. Og denne natten var til og med full av ubehagelige lyder, det suste og vislet i trærne, og det raslet og taslet rundt plassen der de hadde slått leir. Knekk! Lyden flerret stillheten så brått at Apos holdt på å skrike, men han holdt seg. Isteden smøg han seg bort for å se etter den som hadde lagd lyden. Og der bak den store busken sto en lav skikkelse. Det så ut som om den hadde forstått at den var blitt oppdaget for den la på sprang. Apos løp bort til de to følgesvennene for å vekke dem. Det tok bare et par øyeblikk før de hadde forstått hva som holdt på å skje, den lille skikkelsen hadde vært en spion, de var blitt oppdaget!
”Vi må vekk herfra, ” sa Anuin, ”hvis vi blir værende her så blir vi garantert fanget!
De tok alt de hadde og løp i samme retning de kom fra. Etter et par minutter med løping skjønte de at de løp forgjeves, de kunne allerede høre forfølgerne.
”Vi er fortapt,” peste Apos så lavt han kunne.
”Ja, hvis vi ikke kommer på noe veldig lurt, fort!” svarte Orium.
”Vi må opp,” sa Anuin forsiktig.
”HVA!” sa Orium, ”mener du at vi skal klatre opp i de forferdelige trærne her?”
”Det er vår eneste sjanse til å unnslippe,” svarte Anuin.
”Ok, vi klatrer opp i trærne, men da må alle forte seg.”
Da de var vel opp i trærne, så de hva som var etter dem. Det var ikke bare onirodverger som de hadde trodd, det var også store, slimete larver som det kom en rar gass fra. Plutselig forsto de tre følgesvennene at de var gått i en felle.
”Vi blir sløvere og sløvere for hvert åndedrag vi tar,” peste Apos. ”Vi er blitt lurt!!”
”Vi har feilet. Nå er det ingen igjen til å advare byen. Den er fortapt.”
De tre følgesvennene døde to minutter seinere av den giftige gassen, og hva byen deres angår ble den angrepet av en enorm hær av onirodverger, larver, gigantiske edderkopper med store hårete bein og flygeøgler. Byen gikk til grunne på en halv dag. Og bare noen få overlevde.