”Det mest fascinerende med filmen, er hvordan en litt billig detektivhistorie basert på de skrudde fantasiene til en hurv skrullete engelske okkultister, plutselig har fått hele verden til å gå av hengslene”, sier en gralsvokter som ønsker å forbli anonym av hensyn til ’saken’. ”Selv keiser Wilhelm visste at det virkelige gralslandet var Norge”.
"Vi er tross alt mest interessert i å få tilbake nøttene våre, sier gralsridder………"
"Vi mener ikke at forfatteren av boken bare er en smart røver som forstår seg på å tjene penger på britisk galskap, heller ikke at Hanks gjør en spesielt dårlig rollefigur. (Selv om vi likte ham bedre i Saving private Ryan) Vi bare orket ikke alle de faktiske feilene oppå alt det andre vi må bale med til dagelig".
Inflasjon i gralsmarkedet.
Problemet til de norske (og egentlige) gralsvokterne er at det med tiden har blitt utrolig mange kvinnelige etterkommere av Maria Magdalena. Gralsslottet skal nå minner mer om et muslimsk paradis for martyrer, enn om et strengt katolsk, middelaldersk kloster.
”Kanskje tenåringsreir er en bedre beskrivelse, når jeg tenker meg om”, sier gralsridderen. ”Det flyter over av sminkeutstyr, tyggegummi, tamponger, glorete jenteblader og monoton popmusikk ingen klarer å høre forskjell på”.
"Gå og lek med brødrene dine i skogen, du…………"
”Verken ’Hellig Blod, Hellig Gral’ eller ’Da Vincikoden’ kommer inn på problemet med hva som skjer med mengden av Jesu etterkommere etter hvert som generasjonene eh… henruller”, sier en annen gralsridder Astralposten har snakket med.
”Guttebarna som ikke blir brukt i avlsarbeidet kan vi riktig nok sette rett ut i skogen, men våre vedtekter hindrer oss i å ’luke’ i jentebedet. Om jeg kan si det på den måten”.
”En annen ting som sliter på oss, og her tror jeg at jeg representerer den allmenne oppfatning i gralsvoktermiljøet, er at det begynner å bli så som så med omløpet i hodet hos jentene, på grunn av det begrensede genmaterialet vi har å jobbe med”.
”Vi kan jo ikke vanne ut Jesu blod heller”, skyter en forbipasserende vokter inn.
”Dette har dessverre ført til at vi nå på smertelig vis får bekreftet det faktiske sannhetsinnholdet i flere og flere av de blondinevitsene vi før bare trodde var basert på ondsinnede rykter. I tillegg har vi vel også fått oppfylt de fleste av de betenkeligheter de fleste av oss måtte ha hatt i forhold til å pare nære slektninger”.
”Det blonde utseendet er jo fint nok og er naturligvis også en fornem arv (I tillegg til Jesu blod, mener jeg). Det stammer fra Langobardenes konge Clondrian den Uheldige som falt i vannet ved Langekil".
Langobardene var en slags middelalderens svar på Gro Harlem Brundtland som i virkeligheten var norrøne skjoldmøyer forkledd som menn med lange skjegg. (Langobard betyr langskjegg red. anm.).
”Vi begynner som sagt å bli dyktig lei av å oppdra slitsomme tenåringsjenter, så om noen av alle de som nå driver og forspiser seg på all slags bøker om dette fenomenet kunne tenke seg å ta over, så er det helt fint for oss."
(Vi skylder å gjøre våre lesere oppmerksomme på at vokterne er nødt til å være kastrerte evnukker for ikke å falle for fristelsen til å sprøyte litt nytt blod inn i den etter hvert noe anemiske kongelinjen. Red. anm.)
Note.
I romansen Sone de Nansai fra 1350 som er gjengitt (i sum) i R.S. Loomis The Grail: From Celtic Myth to Christian Symbol, er det ingen tvil om at gralen befinner seg på en øy utenfor norskekysten.
Helten besøker denne øya, og klosteret som ligger der, etter å ha hjulpet den norske kongen med å slå irrer og skotter som hadde forsøkt å invadere landet.
Klosteret viser seg å være et slott. Og ikke et hvilket som helst slott, men selveste Gralsslottet. Her oppbevares forruten gralen, skjebnespydet som Longinus drepte Jesus med, og liket av Josef av Arimathea (Den rike mannen som lånte bort graven sin til Jesus i noen få dager.)
Men dette er ikke den eneste referansen til Norge i gralslitteraturen. Norge er henvist til som ’det indre’ Britannia i keltisk bardetradisjon og selveste Goethe antyder i et dikt at gralskongen holder til i Norge.
Le Grand Sain Gral fra 1212 peker også ut Norge som et hellig land dit helten kommer for å gjenvinne en bok som er skrevet av Jesus selv.
Keiser Wilhelm var overbevist om at Norge var landet som huset den rene ariske kulturs vugge etter å ha lest Munchs og Keysers ’Toget fra Nord’ (Svensker og dansker hadde tatt en sydligere rute da de kom nordover og var derfor ikke av så rent blod som de norske fordi de hadde blandet seg med slaviske folkeslag underveis).
Wilhelm lusket rundt i vårt land på jakt etter ”et eller annet” i flere sommerferier på rad. Uten tvil var det gralen han var ute etter.
Den som kunne tenke seg en liten jakt på den hellige gral selv, kan prøve den ikke helt etterrettelige boken The Grail Seekers Companion av John Matthews & Marian Green.
