I overgangen til den postegoistiske æra hadde flere nye kulturer svinget seg opp som nye stormakter. De fleste av disse var meget siviliserte, og samarbeidet om en verdensomspennende administrasjon. De regionale statsdannelsene som først og fremst hadde utmerket seg ved sin totale mangel på evne til samarbeid, gikk under, og en ny global verdensorden oppsto. Enkelte filosofer har pekt på at den nye globale orden sannsynligvis ikke hadde vært mulig om man ikke hadde oppdaget intelligent liv på andre planeter. Argumentet går omtrent på denne måten: ”Når man ikke forventer gjester, ser man ikke så lett at det er nødvendig å rydde opp”.
Ikke alle var like fornøyde med den harmoni og velstand som hadde forandret verden fra å være en brutal og barbarisk virkelighet hvor egen profitt var det eneste saliggjørende, til et bærekraftig paradis med ren luft, rent vann, og mat til alle som trengte det.
Episode 1 Ghostworld.
Han la merke til det i samme øyeblikk som elvekanoen svingte inn mot Hangar 595. Forfallet var påfallende. Den mektige katedralliknende domen hadde et begynnende dugglag av subtil rustfarge. Det var dessuten tydelig at Cabocloene hadde flyttet inn og hadde begynt å sove i hangaren om natten. Satellitt 95 hadde mistet kontakten med moderbevisstheten for en uke siden, da transportnettet kollapset. Nå så han hvorfor. Hangar 595 var i ferd med å trekke kraften ned mot roten. Som om det nærmet seg høst.
Det grønne helvete hadde conquistadorene kalt regnskogen. Nå var den i ferd med å gjenerobre Hangar 595. Eller fortære den, slik planter gjør med frender som dør.
Hangar 595 var bare en mellomstasjon på veien men det var et sted full av minner. Hvelvingen med det smaragdgrønne lyset var, til tross for at det kanskje var døende, fremdeles i stand til å overvelde ham. Det fikk hjertet hans til å banke på en helt annen måte enn sattelitenes lyse, krystallinske, myggfrie harmoni.
Planteorakelets konsultasjonstank var behagelig transeinduserende. Han kjente hvordan spenningene overga seg til opplevelsen av å flyte rundt i det grønne lyset. Høyt oppe under hangarens krone. Han hadde begynt å hate arbeidet sitt. Mer og mer de siste årene.
De få som ønsket å gi opp den destruktive atferden, ble sendt gjennom et omfattende avprogrameringsprogram før de ble opptatt som noviser i Mohawksamfunnet. Foreløpig var det få tidligere amerikanere i ”den forbudte by”.
- ”Min kjære Siddharta. Godt å se deg igjen”.
Onkelen hadde denne evnen til å være dypt hjertelig. Som Gandhi. Han ga sine omgivelser følelsen av dyp indre fred og en opplevelse av at alt er ett og at alt er kjærlighet.
Han, Siddharta, gjengjelte ikke smilet.
- ”Det går rykter på sattelitene. Om at technodoserne allikevel ikke har løst problemet og at den yngste hangaren også bare vil blomstre én gang. Stemmer det?”.
I tausheten som fulgte lot Siddharta øynene gli over de komplekse mønsterne som den lille planteånden lagde. Den var en slags fange av den teknologien som ga den mulighet til å inkarnere. Nå var den hektet på kikket det er å ha en kropp. De befant seg i en slags tropisk vinterhage. Kolibrier i mørke metalliske farger fløy rundt over hodene på dem. Kolibriene kommuniserte med plantebevisstheten gjennom å drikke nektar fra bioteknologiske blomster. Det som så ut som trær bøyde seg nærmere om man hvisket.
- ”Jeg kom ned langs floden. Har du sett lidelsen der? Hvor har det blitt av det bærekraftig paradis med ren luft, rent vann, og mat til alle som trenger det?”
- ”Her er ditt neste oppdrag”.
Siddharta åpnet mappen og lot bildet av sitt neste offer synke dypt inn i seg.