Tiden som likmeditatør og sadhu var over for Siddharta. Han var tross alt småbarnsfar og alenepappa nå, og kunne ikke henge rundt på kirkegårdene. Onkelen hadde kalt på ham, og sammen hadde de forlatt palasset i Mohawkenes forbudte by i Ghostworld, kjedet seg gjennom en uendelig lang transport gjennom det interkontinentale sopphyfenettverket, og sto nå midt i Det Nye Jerusalem, Lysets By, den Evige Stad: Technopolis.
Episode 4: "Techsodus – Beyond Technopeterdome"
Det hadde vært betraktelig morsommere, om han ikke hadde hatt et skrikende spebarn på armen. Strukturen til hovedstadens største planteånd, som ble kalt Technopeterdomen, kastet et gyllent astrallys mot himmelen, og Siddharta måtte innrømme at han aldri hadde sett noe vakrere. Eller noe mer storslått. Dette var den nye verdens absolutte midtpunkt, og den nye tids største arkitektoniske bedrift. Fra denne domen kom alle de påbud og forbud som den globale regjering, med Globocæsaren i spissen, håndhevet på vegne av det som ble kalt den Endelige Sivilisasjon.
Endelig, helt til det begynte å gå opp for technosjamanene at de kunstig inkarnerte planteåndene ikke var flerårige stauder som først antatt, men ettårige planter som spredte seg ved å ejakulere sine frøkapsler ut i verdensrommet, før de selv visnet og døde.
De fleste som levde på jorden ante ingen ting om dette foreløpig, men det hadde begynt å spre seg enkelte rykter som gjorde at bl.a de tidligere amerikanerne hadde begynt å fatte håp om at de kanskje på sikt kunne vende tilbake til sitt tradisjonelle levevis, selv om dette, som alle visste, var en sikker måte å sage over den økologiske greinen hele verden satt på.
Som sjefstechnosjaman og ledende Grå Eminense hadde onkelen full tilgang til Technopeterdomens aller helligste. Han åpnet et bryterskap og trykket på en slags alarmknapp som skulle samle alle dem som i løpet av den siste måneden hadde kommet til hovedstaden i anledning det alle under hånden refererte til som det store exodus som aldri skulle komme men som kom allikevel.
«Vi hadde jo håpet at vi hadde klart å gjenskape Edens Hage her. En ny himmel og en ny jord, for å si det slik», sa onkelen mens han begynte å åpne døren til sin private frøkapsel som bar navnet «Den Nye Paktens Ark». Den inneholdt blåtegningene til hemmeligheten bak å bygge kunstige plantekropper, og også et assortert utvalg technofrø, sammenleggbare lysigloer i nanoteknologisk materiale samt forsyninger som skulle rekke i flere tusen år.
Den var ut over den verdifulle lasten av tegninger, helt identisk med hundrevis av andre frøkapsler bygget for å kunne gjennomføre reiser i rommet på ubestemt tid. Kapselen var rett og slett evakueringsflåten for det øverste presteskapet og for deres ledere.
«Jeg beklager at jeg måtte holde deg i mørket rent planleggingsmessig, men plantene dør, og ekstreme tiltak var nødvendig.», sa onkelen.
«Ja, du kan tro det var morsomt å drepe en lama som aldri hadde gjort en flue fortred (Eller som i hvert fall advarte fluene og ga dem en sjanse til å fly andre steder før han slo etter dem). Jeg ble ikke det aller minste opplyst av det. Jeg ble bare lei meg!»
«Det var, som du vet, rett og slett umulig med en voksen utgave Dalai Lama. Denne farkosten kan bare styres av spedbarnpiloter. Man skal ikke henge seg for mye opp i døden, og det som for et uøvet øye kan se ut som blind vold. Det er ikke sunt».
Siddharta så ut av et av de gnostiske vinduene i domen. Han så hvordan solen gikk ned over det som nå ble kalt Askelandet. Han kunne se hvordan prosesjonen av hvitkledde technobiskoper, sortkledde slumsjamaner og fillete sadhuer langsomt nærmet seg Technopeterdomen.
De kom fra Ghostworld, Neoteheran, Prinsesse Ragnhildsland i det tidligere Amazonas og fra mange andre steder på jorden der Technosivilisasjonen hadde blomstret. De utgjorde evolusjonens aller mest fremtredende individer og var utvalgt til å følge med frøkapslene som nå var modne og på bristepunktet. Hvert eneste mannskap bar på en spedbarnpilot som alle var store personligheter som nylig var myrdet og reinkarnert. Blant dem var Charles Lindbergh, Juri Gagarin, Neil og Lance Armstrong, Pave Johannes Paul II, Nelson Mandela, Neil Sedaka, Gautama Buddha, Guru Nanak, Døperen Johannes og Johan J Jacobsen. Alle hadde spesialkompetanse for å styre frøkapslene mot et blidere sted i multiverset, enn den jammerdal som jordkloden Tellus utgjorde og hadde utgjort i tusenvis av år, før Technopolissivilisasjonen ble grunnlagt.
Det hele minnet i grunnen mest om en scene fra det de tidligere pinsevennene hadde kalt «the rapture» og som beskrev hvordan de som hadde kalt seg personlig frelste skulle bli rykket opp til himmelen før dommedag. (Det hadde naturligvis aldri skjedd…)
Uten Mohawkenes regulering ville Ghostworld over natten bli til et nytt Beirut (eller Gomorra), bare enda mer bestialsk. De etterlatte kunne se fram til etnisk rensning, stridene krigsherrer, ulovlige bander, pornografi, fyll og alt det andre som man nå bare kjente fra historiebøkene.
Det var ikke noen tvil om hva som ville skje på jorden etter at de utvalgte hadde forlatt åstedet. De tidligere amerikanerne ville uten tvil begynne å gå løs på de tidligere russerne og de tidligere iranerne, og uten tvil ville også de tidligere kineserne blande seg i leken og utfordre de tidligere japanernes hegemoni i Mandsjuria.
Den lange prosesjonen nådde endelig Technopeterdomen og i løpet av dagen var alle frøkapslene bemannet og væpnet for sine lange reiser i det ukjente. Noen ville unektelig falle på steingrunn uten sjanse til å spire, men det var onkelens, håp at i hvert fall noen ville falle i fruktbar jord i fjerne galakser. Her ville de kunne grunnlegge nye utopiske samfunn i tråd med Technopolissivilisasjonens fremste idealer.
Når man så hadde funnet fram til intergalaktiske sambandssopparter med store nok hyfenettverk, ville man kunne bindes sammen alle utpostene, slik at man til slutt en dag oppnådde et felles universelt imperium i tråd med technosjamanenes kosmiske visjoner. I så fall ville romerriket, det mongolske imperium og det arabiske verdensherredømme se ut som rene historiske parenteser i samelikning. Denne tanken skulle bli til stor trøst for onkelen, i hans alderdom. En alderdom som nå lå an til å vare i en liten evighet ettersom tiden i kapslene, pga farten, sto tilnærmelsesvis stille.
Spedbarnet som de håpet var Dalai Lama og ikke en eller annen tilfeldig forbipasserende skøyer, var nå koblet direkte til ferdmanipulatoren og gurglet interessert i det alle de nye mulighetene ble tilgjengelig for ham. Onkelen og Siddharta hadde tatt plass i sine kuvøseliknende stolinstalasjoner og prestinnene som skulle stå for menneskelig biodiversitet i tilfelle de nådde fram til beboelige strøk i det ytre rom, kom allerede forbi med forfriskninger. Arkegartneren og hans kone var også med på denne ferden og Siddharta var redd det skulle bli mye kjedelig preik om permakultur og biodynamisk jordbruk. Han pustet derfor lettet ut da også broder Gustav kom dumpende inn i frøkapselen like før de skulle lukke den, sammen med roshien fra zensenteret i ørkenen.
«Jeg var litt i tvil», sa sadhuen Gustav. «Mulighetene til å meditere på verdens elendighet og forgjengelighet har vel aldri vært bedre enn akkurat nå, men noen må jo meditere på kirkegårdene i det ytre rom også, så jeg meldte meg frivillig».
Roshien kvalte et knis før han lattermildt brølte «Her stinker det Zen!!! hahahaha!!!»
I det frøkapslene med verdenseliten langsomt skled i posisjon i blåsehullet på toppen av domen, og mens de fremdeles hadde kontakt med astralkringkasteren, kunne Siddharta se hvordan Dorian de Fay kronet seg selv til keiser og verdenshersker inne i Technopeterdomen mens neotuaregene skrek av fryd, spiddet platinablonde astralfjernsynsvertinner med kromsablene sine og skålte i hjemmelaget kaktusmjød mens de lovpriste monoteismens og ørkengudens fortreffelighet.
«Det gjelder å vende blikket framover», visket onkelen. «Det er i framtiden vi kan finne vår sanne natur som menneskehet. La de døde begrave de døde»
«Jeg er nok mer en tilhenger av å leve i nuet og fokusere på her og nå», sa broder Gustav, «men jeg innrømmer at dette øyeblikket, pga lysets hastighet, nok blir i lengste laget. Kanskje rett og slett det lengste og kjedeligste «her & nå» i verdenshistorien.»
«Hahaha!» sa roshien.
«Ja, nå er vi langdistansepassasjerer alle sammen», svarte onkelen. «Men det har vi alltid vært, selv om vi ofte har glemt det som voksne. Det er derfor vi har spedbarnpiloter. De er de eneste som vet hvor vi er på vei.»
Siddharta sukket og så ut av det lille kuøyet på stjernene som nærmet seg, (om enn veldig langsomt).
«Jeg lurer på om jeg kommer til å treffe min mor der ute, ved enden av melkeveien. Det hadde vært fint, for jeg har aldri møtt henne. Bare hørt at hun var en stor seljeger og at hun elsket meg….»
