Frater Sisyfoss jobber i ett av de mer ukjente templene i hovedstaden. Han er en ydmyk liten munk med fortid som journalist, som har funnet meningen med livet så langt unna Tostrupkjelleren det går an å komme.
Frater Sisyfoss - Den tidligere journalisten som ble ydmyk oppkastekspert
"Oppkast er sang i sin mest grunnleggende form. Uten noen som helst form for sublimering. Tigeren spyr ikke selv om den har spist 60 kilo råttent kadaver. Den synger. Instinktiv smerte bølger gjennom den og ender i jubelbrøl. Wahe Guru! Synger den. Din visdom er ufattelig!"
Astralposten: "Hva er det som gjorde at du brøt med ditt tidligere liv for å bli munk?"
"Jeg hadde lusket rundt toalettene hele livet. Lett etter sykdom. Samlet på den. Stjålet den fra dem som ikke ville gi den fra seg. Sykdom er rus i de rette hender.
Før trodde jeg at jeg skulle bli noe stort. En som ledet andre mot opplysning eller frelse. En som ga verden en ny visjon. En ny måte å leve på. Nå er jeg fornøyd med å tømme spybøtter her i tempelet"
Astralposten: "Hva er det som er så viktig med å spy og hvorfor trengs det et spytempel?"
"Det norske ut og spy og inn å drekk mønsteret er et gammelt minne. Fra den gangen vi hadde annet å drikke på enn industrielt framstilt alkohol.
En gang satt vi i skogen og spiste sopp fordi vi hadde innbilt alle at verden ville gå under om vi ikke gjorde det. Den største sjamanen var den som kunne spise flest sopp uten å dø av det."
Astralposten: "Men er det plass for den slags i dagens samfunn?"
"Som Lama Fiat har sagt det: ‘Vi vil alltid ha et behov for å synge’".