Fra redaktørens dagboknotater:
I den interaktive avisaktige bloggen min, fikk jeg plutselig en kveld en beskjed fra en demon om at det gikk rykter om at en ung kvinne ønsket mitt selskap på byen den kvelden.
I forfjamselsen som oppsto, satte jeg ved et uhell til livs et ukjent antall kaffekopper. Til tross for at jeg ikke lenger hadde førlighet i fingrene, pga koffeinen, konsulterte jeg en rekke forskjellige orakler. Men svaret på hva dette skulle bety forble uklart for meg.
Da slo det meg plutselig:
”Når begynte du å lytte til råd fra en demon? Om du ikke har ham trygt plassert innenfor en magisk triangel, og har sverdet ditt mot strupen hans?”
Jeg falt naturligvis straks i dype grublerier.
Noen sier at å skrive historier handler om fortelle dem istedenfor å leve dem. At de fleste poeter blir poeter fordi de er for sjenerte til å bli popstjerner.
Sant eller ikke. Før eller siden sniker virkeligheten seg inn under dørstokken din uansett. Man virvles ut i livsstrømmen igjen. På lykke og fromme. Uten garantier.
På den annen side: Å fortelle astrale historier påkaller kanskje drømmevirkeligheten og manifesterer den i den virkelige verden. I surrealistiske former. Jeg er redd den unge kvinnen det er snakk om kan være et såkalt ”figment of my imagination”. En fiktiv figur som har rømt fra Astralposten……
