Densommed Iterer gikk inn i en dyp depresjon den dagen det gikk opp for ham at han hadde kastet bort livet sitt på ingenting. Årene hadde bare gått fra ham mens han satt der på puta si. Som et tre i skogen. Det er greit for trærne å kaste bort en 70 – 80 år av livet sitt. De lever jo tross alt fort i 1000. Mennesker derimot bør holde seg langt borte fra vegetative tilstander. Faktisk er det flere forskere med sans for reinkarnasjonsteorier som har lagt merke til at det paralelt med at det dør flere og flere meditatører, så blir det også stadig mer løvetann.
Astralpostens lørdagsføljetounge, episode 4 (av 4): «Techsodus!»
Tiden som likmeditatør og sadhu var over for Siddharta. Han var tross alt småbarnsfar og alenepappa nå, og kunne ikke henge rundt på kirkegårdene. Onkelen hadde kalt på ham, og sammen hadde de forlatt palasset i Mohawkenes forbudte by i Ghostworld, kjedet seg gjennom en uendelig lang transport gjennom det interkontinentale sopphyfenettverket, og sto nå midt i Det Nye Jerusalem, Lysets By, den Evige Stad: Technopolis.
Episode 4: "Techsodus – Beyond Technopeterdome"
Det hadde vært betraktelig morsommere, om han ikke hadde hatt et skrikende spebarn på armen. Strukturen til hovedstadens største planteånd, som ble kalt Technopeterdomen, kastet et gyllent astrallys mot himmelen, og Siddharta måtte innrømme at han aldri hadde sett noe vakrere. Eller noe mer storslått. Dette var den nye verdens absolutte midtpunkt, og den nye tids største arkitektoniske bedrift. Fra denne domen kom alle de påbud og forbud som den globale regjering, med Globocæsaren i spissen, håndhevet på vegne av det som ble kalt den Endelige Sivilisasjon.
Endelig, helt til det begynte å gå opp for technosjamanene at de kunstig inkarnerte planteåndene ikke var flerårige stauder som først antatt, men ettårige planter som spredte seg ved å ejakulere sine frøkapsler ut i verdensrommet, før de selv visnet og døde.
De fleste som levde på jorden ante ingen ting om dette foreløpig, men det hadde begynt å spre seg enkelte rykter som gjorde at bl.a de tidligere amerikanerne hadde begynt å fatte håp om at de kanskje på sikt kunne vende tilbake til sitt tradisjonelle levevis, selv om dette, som alle visste, var en sikker måte å sage over den økologiske greinen hele verden satt på.
Som sjefstechnosjaman og ledende Grå Eminense hadde onkelen full tilgang til Technopeterdomens aller helligste. Han åpnet et bryterskap og trykket på en slags alarmknapp som skulle samle alle dem som i løpet av den siste måneden hadde kommet til hovedstaden i anledning det alle under hånden refererte til som det store exodus som aldri skulle komme men som kom allikevel.
«Vi hadde jo håpet at vi hadde klart å gjenskape Edens Hage her. En ny himmel og en ny jord, for å si det slik», sa onkelen mens han begynte å åpne døren til sin private frøkapsel som bar navnet «Den Nye Paktens Ark». Den inneholdt blåtegningene til hemmeligheten bak å bygge kunstige plantekropper, og også et assortert utvalg technofrø, sammenleggbare lysigloer i nanoteknologisk materiale samt forsyninger som skulle rekke i flere tusen år.
Den var ut over den verdifulle lasten av tegninger, helt identisk med hundrevis av andre frøkapsler bygget for å kunne gjennomføre reiser i rommet på ubestemt tid. Kapselen var rett og slett evakueringsflåten for det øverste presteskapet og for deres ledere.
«Jeg beklager at jeg måtte holde deg i mørket rent planleggingsmessig, men plantene dør, og ekstreme tiltak var nødvendig.», sa onkelen.
«Ja, du kan tro det var morsomt å drepe en lama som aldri hadde gjort en flue fortred (Eller som i hvert fall advarte fluene og ga dem en sjanse til å fly andre steder før han slo etter dem). Jeg ble ikke det aller minste opplyst av det. Jeg ble bare lei meg!»
«Det var, som du vet, rett og slett umulig med en voksen utgave Dalai Lama. Denne farkosten kan bare styres av spedbarnpiloter. Man skal ikke henge seg for mye opp i døden, og det som for et uøvet øye kan se ut som blind vold. Det er ikke sunt».
Siddharta så ut av et av de gnostiske vinduene i domen. Han så hvordan solen gikk ned over det som nå ble kalt Askelandet. Han kunne se hvordan prosesjonen av hvitkledde technobiskoper, sortkledde slumsjamaner og fillete sadhuer langsomt nærmet seg Technopeterdomen.
De kom fra Ghostworld, Neoteheran, Prinsesse Ragnhildsland i det tidligere Amazonas og fra mange andre steder på jorden der Technosivilisasjonen hadde blomstret. De utgjorde evolusjonens aller mest fremtredende individer og var utvalgt til å følge med frøkapslene som nå var modne og på bristepunktet. Hvert eneste mannskap bar på en spedbarnpilot som alle var store personligheter som nylig var myrdet og reinkarnert. Blant dem var Charles Lindbergh, Juri Gagarin, Neil og Lance Armstrong, Pave Johannes Paul II, Nelson Mandela, Neil Sedaka, Gautama Buddha, Guru Nanak, Døperen Johannes og Johan J Jacobsen. Alle hadde spesialkompetanse for å styre frøkapslene mot et blidere sted i multiverset, enn den jammerdal som jordkloden Tellus utgjorde og hadde utgjort i tusenvis av år, før Technopolissivilisasjonen ble grunnlagt.
Det hele minnet i grunnen mest om en scene fra det de tidligere pinsevennene hadde kalt «the rapture» og som beskrev hvordan de som hadde kalt seg personlig frelste skulle bli rykket opp til himmelen før dommedag. (Det hadde naturligvis aldri skjedd…)
Uten Mohawkenes regulering ville Ghostworld over natten bli til et nytt Beirut (eller Gomorra), bare enda mer bestialsk. De etterlatte kunne se fram til etnisk rensning, stridene krigsherrer, ulovlige bander, pornografi, fyll og alt det andre som man nå bare kjente fra historiebøkene.
Det var ikke noen tvil om hva som ville skje på jorden etter at de utvalgte hadde forlatt åstedet. De tidligere amerikanerne ville uten tvil begynne å gå løs på de tidligere russerne og de tidligere iranerne, og uten tvil ville også de tidligere kineserne blande seg i leken og utfordre de tidligere japanernes hegemoni i Mandsjuria.
Den lange prosesjonen nådde endelig Technopeterdomen og i løpet av dagen var alle frøkapslene bemannet og væpnet for sine lange reiser i det ukjente. Noen ville unektelig falle på steingrunn uten sjanse til å spire, men det var onkelens, håp at i hvert fall noen ville falle i fruktbar jord i fjerne galakser. Her ville de kunne grunnlegge nye utopiske samfunn i tråd med Technopolissivilisasjonens fremste idealer.
Når man så hadde funnet fram til intergalaktiske sambandssopparter med store nok hyfenettverk, ville man kunne bindes sammen alle utpostene, slik at man til slutt en dag oppnådde et felles universelt imperium i tråd med technosjamanenes kosmiske visjoner. I så fall ville romerriket, det mongolske imperium og det arabiske verdensherredømme se ut som rene historiske parenteser i samelikning. Denne tanken skulle bli til stor trøst for onkelen, i hans alderdom. En alderdom som nå lå an til å vare i en liten evighet ettersom tiden i kapslene, pga farten, sto tilnærmelsesvis stille.
Spedbarnet som de håpet var Dalai Lama og ikke en eller annen tilfeldig forbipasserende skøyer, var nå koblet direkte til ferdmanipulatoren og gurglet interessert i det alle de nye mulighetene ble tilgjengelig for ham. Onkelen og Siddharta hadde tatt plass i sine kuvøseliknende stolinstalasjoner og prestinnene som skulle stå for menneskelig biodiversitet i tilfelle de nådde fram til beboelige strøk i det ytre rom, kom allerede forbi med forfriskninger. Arkegartneren og hans kone var også med på denne ferden og Siddharta var redd det skulle bli mye kjedelig preik om permakultur og biodynamisk jordbruk. Han pustet derfor lettet ut da også broder Gustav kom dumpende inn i frøkapselen like før de skulle lukke den, sammen med roshien fra zensenteret i ørkenen.
«Jeg var litt i tvil», sa sadhuen Gustav. «Mulighetene til å meditere på verdens elendighet og forgjengelighet har vel aldri vært bedre enn akkurat nå, men noen må jo meditere på kirkegårdene i det ytre rom også, så jeg meldte meg frivillig».
Roshien kvalte et knis før han lattermildt brølte «Her stinker det Zen!!! hahahaha!!!»
I det frøkapslene med verdenseliten langsomt skled i posisjon i blåsehullet på toppen av domen, og mens de fremdeles hadde kontakt med astralkringkasteren, kunne Siddharta se hvordan Dorian de Fay kronet seg selv til keiser og verdenshersker inne i Technopeterdomen mens neotuaregene skrek av fryd, spiddet platinablonde astralfjernsynsvertinner med kromsablene sine og skålte i hjemmelaget kaktusmjød mens de lovpriste monoteismens og ørkengudens fortreffelighet.
«Det gjelder å vende blikket framover», visket onkelen. «Det er i framtiden vi kan finne vår sanne natur som menneskehet. La de døde begrave de døde»
«Jeg er nok mer en tilhenger av å leve i nuet og fokusere på her og nå», sa broder Gustav, «men jeg innrømmer at dette øyeblikket, pga lysets hastighet, nok blir i lengste laget. Kanskje rett og slett det lengste og kjedeligste «her & nå» i verdenshistorien.»
«Hahaha!» sa roshien.
«Ja, nå er vi langdistansepassasjerer alle sammen», svarte onkelen. «Men det har vi alltid vært, selv om vi ofte har glemt det som voksne. Det er derfor vi har spedbarnpiloter. De er de eneste som vet hvor vi er på vei.»
Siddharta sukket og så ut av det lille kuøyet på stjernene som nærmet seg, (om enn veldig langsomt).
«Jeg lurer på om jeg kommer til å treffe min mor der ute, ved enden av melkeveien. Det hadde vært fint, for jeg har aldri møtt henne. Bare hørt at hun var en stor seljeger og at hun elsket meg….»
Sammenslutningen av giljotinerte konservative adelsmenn i D
Forslaget om å legge lokk på bølgedannelser i
det åndelige for å unngå framtidige væpnede
revolusjoner og religiøse kataklysmer fikk i dag sterk kritikk
fra uventet hold, da adelige ånder som selv har vært
offer for revolusjonens skrekkvelde, gikk ut og påpekte at det
ikke er på denne måten man unngår det blodbad som
alltid kommer i kjølevannet av en politisk eller religiøs
revolusjon.
De giljotinerte hevder at et helt nytt system vil være helt
overflødig, ettersom det systemet man allerede har virker helt
utmerket.
«Dagens ventilsystem er overlegent noe annet system
historien har kjent og vi ser liten grunn til å gå bort
ifra det», sier den tidligere hertugen av Orleans, Louis
Philippe II Joseph.
«Sikkerhetsventiler som UEFA, IOC,
NHL og situasjonskomediene virker dessuten som rene bølgekraftverk:
De stopper ethvert tilløp til revolt og genererer samtidig
masse inntekter for eierne».
De giljotinerte konservative foreslår derfor, og ikke
spesielt overraskende, at man forkaster forslaget og beholder Status
Quo slik det er.
«Vi har etterkommere (om så ikke annet enn i ånden)
på toppen av disse pengemaskinene, hvis etterkommere vi selv en
dag håper å bli gjenfødt som. Men da må man
ikke begynne å rote med ’ståa slik ståa er’».
Noter
1) ‘Ståa slik ståa er’ var det store konservative
slagordet under forrige valgkamp for den konservative kandidaten til
Demokrati i Helvete bevegelsen, som forsøker å
organisere helvete etter parlamentariske regler.
2) Under the iron fist of Maximilien Robespierre, thousands were
marched to
the guillotine. Those who weren’t executed were forced
to participate in
such absurdities as an all-new metric calendar
and a bizarre made-up
religion called the Cult of the Supreme
Being, a fucked-up fascist
spirituality based around a nameless
deity whom Robespierre described as
"He who bathes with
delicious tears the eyes of the son pressed to the
bosom of his
mother."
Arguably, the guillotine was serving its original humanitarian
purpose
by delivering its victims from the clutches of this
lunatic, although
those people being beheaded might beg to
differ.
One enterprising young woman named Marie Grosholz was a wax-model
maker with
a vision and connections within the Revolution. As the
French royalty
were executed one by one, she decided to preserve
their visages for
posterity by molding death masks from their
decapitated heads.
Later, Marie would be best known by her married name, under which
she
launched the now famous Madame Tussaud’s Wax Museum, which
exhibited the
spoils of her labor. Marie molded the heads of some
of the guillotine’s
most famous victims, including Queen Marie
Antoinette and Robespierre,
who fell victim to his own success in
1794. (Kilde)
Se opp for de spirituelle! Lama Fiat intervjuet av
Norsk lama til frontalangrep på de åndelige miljøene:
"Det er faktisk så ille nå i enkelte deler av California at mange
ashrams og klostre må beskytte seg med vakter om natten mot
omstreifende flokker av spirituelle mennesker som kaster seg over
åndelige sentra som de suger tomme for nektar, før de svermer
videre til neste hage."
Lama Fiat, som har bakgrunn som uteligger og dagdriver før han ble
opplyst, hevder i dette intervjuet med Øyvind Solum at såkalt søkende personer bedriver en slags spirituell øyhopping der de, uten mål og mening,
jakter på det kuleste stedene og de kuleste opplevelsene.
Q: Hva er den største utfordringen i å være åndelig overhode, og samtidig fortsette å være bare en enkel munk?
Som Lama og overhode for en stor ashram på astralplanet, er jeg naturligvis nødt til å befatte meg med spirituelle mennesker. Og jeg sier med en gang; hadde jeg hatt med «vanlige» mennesker å gjøre i mitt spirituelle arbeid, isteden for disse åndelige søkerne, så hadde det Nye Jerusalem vært bygget for lenge siden!
Istedet må jeg bale med en stri strøm av dagdrømmere, romantikere, tre-elskere og Wannabe indianere som stort sett alle har det til felles at de ikke klarer, og ikke ønsker, å leve på jorden. De fleste på den åndelige veien, eller den påstått eller såkalte åndelige veien, er egentlig barn som nekter å bli voksne.
Q: Er det ikke litt brutalt å skjære alle over en kam på den måten?
Faktum er at jeg stort sett finner mennesker som nærmer seg opplysning først når jeg er på utsiden av min egen ashram. Ja, jeg vil våge å påstå at selv enkelte eiendomsmeklere og telefonselgere er på et høyere nivå enn den sørgelige skaren av spirituelle svermere som, lokket av et hvilket som helst lys danser hypnotisert rundt flammene til de brenner opp, eller vimser videre til neste lyskilde. Ja, ikke bare i min egen sangha, men i det spirituelle landskapet generelt.
Q: Jeg tror kanskje Hans Guddommelige Høyhet overdriver litt? At han bedriver en eller annen form for opplyst terapi ved å si tingene satt på spissen?
Veldig mange spirituelle mennesker er i virkeligheten mennesker som har tatt seg ferie fra det virkelige livet på ubestemt tid og bedriver en slags spirituell øyhopping der de jakter på det kuleste stedene og de kuleste opplevelsene.
Q: Det synes jeg er å sette tingene litt vel mye på spissen. Det kan da ikke være så galt å variere sin åndelige praksis? Vi er jo alle litt sånn ’sjaman den ene dagen og Buddhist den neste’?
Det er faktisk så ille nå i enkelte deler av California at mange ashrams og klostre må beskytte seg med vakter om natten mot omstreifende flokker av spirituelle mennesker som kaster seg over åndelige sentra som de suger tomme for nektar, før de svermer videre til neste hage.
Q: Ja vel?
På samme måte som gresshopper går også disse svermerne gjennom flere utviklingsfaser. I første utviklingstrinn kan de ikke fly i det hele tatt. De må ha slurpet i seg åndelig nektar i flere år, før de kan transformere seg og få vinger.
Har de først fått vinger så er de ekstremt farlige. Da blir de om mulig enda grådigere enn de var i første utviklingstrinn og skyr til slutt ingen midler for å få tak i det som for dem er ren flybensin: Lyset fra mesteren.
De kan faktisk spise opp en mester på noen få sekunder!
Q: Kan det være mulig? Ja, ja… Ser du for deg at dette kan spre seg hit til oss?
Selv om noe slik antakelig ikke vil kunne skje her, så kan sikkert mine tilhørere kjenne seg igjen i selve kjernen i dette problemet.
Q: En form for vampyrisme?
Ja, men her snakker vi ikke om ondsinnede mennesker eller uapetittelig utseende eller nifse dyr med huggtenner. Her snakker vi om vakre, sjarmerende, myke, individer, fulle av gode intensjoner og hjertevarme.
Q: Har Deres Guddommelige Høyhet noe råd til leserne om hva de bør gjøre om de skulle komme ut for en slik spirituell svermer, om enn i en mildere form enn i California?
Man skal huske at disse individene ikke er mindre farlige selv om de ser ut som blomsterbarn og gode venner.
Q: Gud bevare meg vel! Men hvordan har det seg at du ikke ser ut til å ha tatt noen varig skade av all denne omgangen med gale romantikere og sinnssyke svermere?
Vel, for det første er jeg bare en enkel munk, men det jeg pleier å gjøre er å putte mye bomull i
ørene, finne fram hageverktøyet og rope «karmayoga!».
Da forsvinner de som regel med en gang.
Note)
Karma yoga (Sanskrit: कर्म योग), (also known as Buddhi Yoga) or the "discipline of action" is based on the teachings of the Bhagavad Gita, a sacred sanskrit scripture of Hinduism. One of the four pillars of yoga, Karma yoga focuses on the adherence to duty (dharma) while remaining detached from the reward.